(Denne teksten er sist oppdatert 18. mars 2021)
En hovedutfordring er at Norge er et høykostland. Det gir et høyt prisnivå på norske råvarer og innsatsfaktorer, noe som igjen fører til importkonkurranse og prispress. Næringens høye kostnadsnivå kan delvis begrunnes med høye avgifter, men skyldes i hovedsak at Norge har et generelt høyt lønns- og kostnadsnivå sammenlignet med våre handelspartnere.
Mat- og drikkenæringen har siden 2008 økt sin andel av sysselsetting, omsetning og verdiskaping sammenlignet med norsk industri samlet sett. Veksten i omsetning og verdiskaping per bedrift og per sysselsatt er imidlertid lavere i mat- og drikkenæringen. Dette kan blant annet forklares med at det innenfor næringen har vært en kraftig vekst i antall bedrifter siden 2009, samtidig som sysselsettingstallet er stabilt. Dermed blir den økonomiske aktiviteten fordelt på flere enheter. Dette tilsier at næringen sitter på et foreløpig urealisert potensial for effektivisering og økt verdiskaping.
Bak disse utfordringene ligger en rekke mer spesifikke problemstillinger som må finne sin løsning, blant andre:
- Uro knyttet til det globale handelsregelverket, blant annet knyttet til Brexit og en utvikling mot flere bilaterale handelsavtaler.
- Et importvern som ivaretar næringens behov uten å svekke sensitiv nasjonal råvareproduksjon.
- Begrenset gjennomslag i utenlandske markeder.
- Tap av markedsandeler og inntekter som følge av grensehandel.
- Høy konsentrasjon i dagligvareleddet som påvirker konkurransesituasjonen i dagligvaremarkedet.
- Omfattende smitteverntiltak som følge av koronapandemien har ført til økte arbeidskraftkostnader, redusert effektivitet i produksjonen og økte priser på importerte råvarer og produkter, samt at hotell-, restaurant- og storkjøkkenmarkedet brått ble lukket.
Konkurransedyktigheten til norsk mat- og drikkenæring avhenger ikke bare av en effektiv produksjon og bearbeiding i Norge, men også av at rammevilkårene for næringen er tilpasset den internasjonale konkurransesituasjonen. Gapet mellom det generelle lønns- og kostnadsnivået i Norge og våre viktigste handelsland må ikke bli større. Det må være en smidighet i importvernet som gjør at innsatsfaktorer som ikke produseres i Norge, er lett tilgjengelige for norske produsenter og leverandører. Økt kontakt med det internasjonale markedet gjennom begrensede eksportsatsninger vil gi impulser til effektivisering, produktutvikling og innovasjon.