Innspill til matsystemutvalget

Nedenfor følger NHO Mat og Drikkes innspill til Matsystemutvalget, i tråd med spørsmålene som er stilt høringsinstansene.

Hva er de mest sentrale mulighetene, dilemmaene og utfordringene i det norske matsystemet?

Utvalget skal legge FNs definisjon av bærekraft til grunn i sitt arbeid. Bærekraftig utvikling handler om å ivareta behovene til dagens generasjon uten å kompromittere mulighetene for fremtidige generasjoner. 

Mat- og drikkenæringen arbeider intenst med å bidra til økt bærekraft, men står i sentrum for konflikter mellom bærekraftsmålene innenfor bl.a. klima og miljø, selvforsyning, økt innenlandsk produksjon, helse, sikkerhet og beredskap. Derfor er matsystemutvalgets arbeid viktig, hvor det gis mulighet til en bred og verdikjedebasert tilnærming på både kort og lang sikt. En slik tilnærming må balansere sosiale, økonomiske og klima- og miljømessige hensyn, bygge på kunnskap, samt være gjenstand for diskusjon på tvers av politikkområder og ansvarsdelingen i forvaltningen. Et grunnleggende premiss er at den faglige og politiske debatten må ta utgangspunkt i hva som er bærekraft på norsk, det vil si at data, forskning og analyser som bygger på norske forhold. 

Den internasjonale situasjonen har endret seg, og dette gir nye utfordringer knyttet til matsikkerhet og forsyningslinjer. Det norske matsystemet er innvevd i, og gjensidig avhengig av, et globalt matsystem. Økt vektlegging av selvforsyning og trygghet rundt fortsatt tilgang til nødvendige innsatsfaktorer i det globale markedet blir derfor stadig viktigere. Den grunnleggende forutsetningen for å sikre matberedskapen i Norge er en robust og lønnsom verdikjede med stabile rammevilkår, både økonomisk og regulatorisk. Samtidig må langsiktige tiltak for å sikre tilgang på kompetent arbeidskraft, styrke næringsrettet forskning og utvikling, og implementering av ny teknologi i mat- og drikkenæringen prioriteres – selv når akutte og tidsavgrensede utfordringer krever oppmerksomhet.

For å sikre en helhetlig forståelse av matsystemet, bør utvalget legge et verdikjedeperspektiv til grunn. Det er en gjensidig avhengighet mellom primærprodusenter, bearbeidende industri, dagligvarekjedene og forbrukerne. Matsystemet er avhengig av at hvert enkelt ledd fungerer godt – både isolert og i samspill med de øvrige delene av verdikjeden.

Klima- og miljømessig bærekraft

FNs klima- og miljømål handler om å redusere utslipp, bevare naturressurser og sikre bærekraftig produksjon. Dette krever energieffektivisering, grønn teknologi, redusert matsvinn og bedre utnyttelse av råvarer, sidestrømmer og restråstoffer i hele verdikjeden, samtidig som naturmangfold og økosystemer ivaretas. Det ligger muligheter i å optimalisere råvareutvalget, som gir lavere klima- og miljømessig fotavtrykk og bidrar til bedre folkehelse.  

FNs bærekraftsmål anerkjenner også at den enkelte nasjon har ansvar for å styrke sin egen matsikkerhet. Dette innebærer at produksjonen av mat og drikke må bli mer klima- og miljøvennlig uten at det går på bekostning av produksjonsvolumet. Dermed er det fotavtrykket per produsert enhet som må reduseres, snarere enn reduksjon av den totale produksjonen. Tiltakene bør primært rettes mot å redusere fossile utslipp, da biologiske utslipp i mindre grad kan elimineres uten å påvirke den biologiske produksjonen negativt.

Overgangen til mer bærekraftige energikilder er avgjørende, og det må legges bedre til rette for denne omstillingen. Økt tilgang til strømnett og rimelig elektrisk kraft er en forutsetning, og myndighetene må bidra med risikoavlastning knyttet til energieffektivisering og energiomlegging. 

Ressurseffektiviteten i næringen må også styrkes, blant annet gjennom en bred innsats for å redusere matsvinn. Her er styrking av Bransjeavtalen for redusert matsvinn det mest sentrale tiltaket. Videre må det legges til rette for økt bruk av restråstoffer og mer bærekraftige fôrråvarer, noe som blant annet krever matregulatoriske endringer. Myndighetenes arbeid med å tydeliggjøre det regulatoriske rammeverket og styrke tilsynet med systemene for innsamling og gjenvinning av emballasje, er også vesentlig for å sikre en mer sirkulær økonomi.

Forskning og utvikling spiller en nøkkelrolle i å gjøre råvareproduksjonen mer bærekraftig og tilpasningsdyktig overfor et endret klima. Dette inkluderer forskning på eksempelvis fôr, avl og genetikk. Brede samfunnsoppdrag om forskning gir gode rammer for tverrfaglig tilnærming til utfordringene i mat- og drikkenæringen.

Økonomisk bærekraft

Økonomisk bærekraft handler om å fremme produktivitet, innovasjon, entreprenørskap og bærekraftig vekst som gir økonomisk stabilitet og utvikling.

Mat- og drikkeindustrien spiller en avgjørende rolle som sysselsetter og verdiskaper i hele landet, og må styrkes ytterligere for å sikre en robust og fremtidsrettet næring. For å oppnå dette, må næringsdrivende gis stabile og forutsigbare økonomiske og regulatoriske rammevilkår. Et velfungerende og effektivt regelverk er avgjørende, og det er viktig at regelverksutviklingen i Norge følger EU tett. 

EØS-avtalen er en bærebjelke for norsk mat- og drikkenæring, og det er nødvendig å støtte opp om og videreutvikle avtalen. Samtidig må mat- og drikkenæringens behov og interesser ivaretas bedre i den europeiske regelverksutviklingen. Norske myndigheter må prioritere arbeidet med å fremme norske interesser tidlig i EUs beslutningsprosesser, og sikre en effektiv implementering nasjonalt. Kompetansen om EØS-regelverk i forvaltningen må styrkes. Et systematisk regelverksarbeid innebærer også et aktivt arbeid for forenkling, for å redusere økonomiske og administrative byrden på bedriftene og gjennom dette understøtte konkurransekraften til norsk mat- og drikkenæring.

For å sikre innovasjon, bredt produktutvalg og rimelige priser til forbrukerne, må det legges til rette for effektiv innenlandsk konkurranse i hele verdikjeden. Importvernet og RÅK-ordningen må opprettholdes som fleksible og forutsigbare virkemidler. Det må videre legges til rette for økt tilgang på relevante og næringsrettede offentlige forskningsmidler for FoUI innen mat- og drikkenæringen.

Privat eierskap i næringen må understøttes bedre, og eksporten av landbaserte mat- og drikkevarer og andre innsatsfaktorer må fremmes aktivt. Det er rom for eksport av norsk mat og drikke med høy kvalitet og høy verdi, uten å utfordre importvernet. Kunnskapen om og vektleggingen av landbasert mat og drikke i Innovasjon Norge og utenlandsstasjonene må styrkes. Dette vil bidra til økt verdiskaping og styrket konkurransekraft internasjonalt.

Sosial bærekraft

Sosial bærekraft er en integrert del av et velfungerende matsystem, og omfatter blant annet matsikkerhet, god helse og livskvalitet, god utdanning og anstendig arbeid. 

FAO peker på at hver nasjon har et ansvar for å sikre matsikkerheten. Myndighetene må tydeliggjøre matforsyningens rolle som en kritisk samfunnsfunksjon, og sikre denne gjennom økt råvareproduksjon, en robust og leveringsdyktig verdikjede, tilgang til internasjonale markeder og et velfungerende dagligvaremarked. Flere aktører i mat- og drikkenæringen må inkluderes i myndighetenes beredskapsråd for å styrke samfunnets evne til å håndtere kriser og sikre forsyning.

Matforsyning som kritisk samfunnsfunksjon innebærer evnen til å sikre befolkningen tilgang til matvarer, på en slik måte at normale leveranser kan opprettholdes også når virksomhetene utsettes for uønskede hendelser. Evnen til å sikre matforsyning er knyttet til produksjon, import, distribusjon og omsetning av matvarer. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap legger til grunn at tilnærmet normal ytelse i alle deler av verdikjeden må søkes opprettholdt også ved store påkjenninger. Samtidig må systemene være fleksible nok til å kunne omstilles ved behov. 

Et vesentlig premiss for å sikre normalitet i matforsyningen, er å opprettholde kompetanse på og kapasiteten til å produsere mat og drikke. Det sikres gjennom kontinuerlig produksjon av mat og drikke, slik at spesialisert kunnskap om landbruk, produksjonsteknikker og næringsmiddelteknologi beholdes og videreutvikles. En forutsetning er kontinuerlig utdanning og opplæring av fagfolk innen matproduksjon, samt å øremerke og investere mer i forskning, utvikling og innovasjon, slik at næringsmiddelindustrien kan ta i bruk stadig nye teknologier og teknikker.

Næringsmiddelindustrien må være lønnsom for å kunne opprettholde produksjon og sysselsetting. Verdikjeden for mat består av et mangfold av store og små bedrifter som samlet sett har stor betydning for sysselsetting og verdiskaping i hele landet. Det er en gjensidig avhengighet mellom produksjon av norske jordbruksråvarer og foredlingsindustrien. En stor del av næringsmiddelindustrien er basert på norsk jordbruksproduksjon og er lokalisert rundt i distriktene. Dette bidrar til å opprettholde økonomisk aktivitet og sysselsetting i hele landet, og støtter opp under både sosial og økonomisk bærekraft. 

Et bærekraftig matsystem må også bidra til bedre folkehelse gjennom sunnere matvalg og kosthold. Dette krever tillit og gjensidighet i samarbeidet mellom myndighetene og mat- og drikkenæringen, eksempelvis gjennom folkehelsesamarbeidet i intensjonsavtalen om tilrettelegging for et sunnere kosthold. For å kunne løse folkehelsearbeidet kreves det en systematisk tilnærming og samarbeid på tvers av samfunnssektorer. NHO Mat og Drikke tok derfor i 2016 initiativ til et forpliktende samarbeid mellom helsemyndighetene, mat- og drikkeprodusenter og dagligvarehandelen gjennom Intensjonsavtalen for et sunnere kosthold. Senere har også serveringsaktører sluttet seg til samarbeidet. Intensjonsavtalen har som mål å øke andelen av befolkningen som har et balansert kosthold i tråd med myndighetenes kostråd. For å oppnå ønskede endringer, og bedret folkehelse, er det nødvendig med et langsiktig perspektiv.

NHO Mat og Drikke mener helseutfall må ligge til grunn for nasjonale kostholdsråd. Kostrådene må implementeres gjennom oppdaterte nasjonale faglige retningslinjer for relevante målgrupper og de må også være førende for innkjøp av mat og måltider i den offentlige matomsorgen. Videre vil vesentlig økte midler til Helsedirektoratet være svært viktig for å styrke arbeidet med å fremme kostrådene gjennom målrettede kampanjer og informasjonstiltak til befolkningen, og dermed legge til rette for et sunnere kosthold. Det er også behov for midler til økt prioritering av forbrukerrettet informasjon om trygg mat fra Mattilsynet.

Det er også viktig at kunnskap om hva som er sunnere matvalg samt praktisk opplæring i grunnleggende matlaging prioriteres, særlig overfor barn og unge. Dette kan gjøres ved å styrke Mat og helse-faget i grunnskolen, både gjennom økt timeantall og økt utdanning av lærere med særskilt kompetanse innen dette faget.

To av tre bedrifter i NHO Mat og Drikke oppgir å ha et udekket kompetansebehov. Aldrende arbeidsstyrke, synkende ungdomskull og manglende søkning til de yrkesfaglige utdanningene, understreker alvoret. I tillegg er det et økende behov for arbeidskraft med matvitenskapelig utdanning, fra fagskolekandidater til personer med utdanning på BSc-, Msc- og doktorgradsnivå. Det er behov for målrettet innsats for økt rekruttering til matfagene på alle nivåer, samt øremerking av midler til gjennomføring av flere næringsrettede phD.

Innretningen på det offentlige utdanningssystemet må i større grad være i tråd med bransjenes behov, og relevante tilbud for livslang læring og kompetanseheving av de medarbeiderne som finnes i næringene må sikres.

Hvilke tre-fem tiltak vil være viktigst for å styrke bærekraften i fremtidens norske matsystem?

• En robust og lønnsom verdikjede for mat og drikke i Norge er en forutsetning for å sikre beredskap, økt selvforsyning, sysselsetting og investeringer i bærekraftige løsninger i Norge.
• Det må legges bedre til rette for energiomlegging og energieffektivisering gjennom risikoavlastning for bedriftene i mat- og drikkenæringen. Tilgang på rimelig og tilstrekkelig med fornybar kraft på like vilkår i hele landet må sikres, samt treffsikre ordninger i virkemiddelapparatet.
• Det er et potensial for å øke tilgangen til bærekraftige fôrråvarer. Norske myndigheter må arbeide aktivt i EU med regelverksendringer som gir tilgang til lokale og mer bærekraftige fôrressurser, og understøtte iverksatte tiltak som eksempelvis metanhemmere i fôr.
• Satsing på forskning og utvikling innenfor genetikk og avl, samt muliggjørende teknologier innen mat- og drikkeproduksjon. Sortsutvikling innenfor planteproduksjonen vil kunne redusere bruk av sprøytemidler og mer klimatilpasset avling. Utvikling innenfor genetikk og avl vil redusere utslipp av klimagasser fra husdyrproduksjonen.
• Norske myndigheters regelverksarbeid må styrkes. Et harmonisert regelverk med EU gir konkurranseevne, forutsigbarhet og reduserer politisk risiko for næringsaktørene. Regelverksarbeidet må ha et mål om å forenkle regelverket for å redusere økonomiske og administrative byrder for næringsdrivende.
• Tilgang på kompetanse. Utdanningssystemet må i større grad dimensjoneres etter arbeidslivets behov. Tilbud om relevant etter- og videreutdanning må styrkes og det må igangsettes tiltak for økt rekruttering til matfagene på alle nivåer.
• Kunnskap om hva som er trygg og sunn mat i tråd med helsemyndighetenes kostråd må styrkes i befolkningen, blant annet gjennom vesentlig økte ressurser til informasjonstiltak fra Helsedirektoratet og Mattilsynet samt styrking av faget Mat og helse i grunnskolen.