NHO Mat og Drikke

Innhold

Høyesterett: Hvem skal regnes som hovedbedrift?

Nyhet, HMS, Arbeidsrett

Publisert

Nærbilde av en dommerklubbe

Foto: Pexels

I en ny Høyesterettsdom reises spørsmålet hvem som etter arbeidsmiljøloven skal regnes som "hovedbedrift" og ha ansvaret for samordningen av arbeidet med helse, miljø og sikkerhet (HMS).

Dette er en hovedbedrift:

«Hovedbedrift» er en rolle som én av virksomhetene må påta seg når flere virksomheter utfører arbeid på samme arbeidsplass. Hovedbedriften skal ha ansvaret for samordningen av de enkelte virksomheters helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid.


Saken som var oppe for Høyesterett gjaldt spørsmålet om foretaksstraff og oppreisning etter et arbeidsuhell med dødelig utgang der flere virksomheter hadde arbeidstakere på den samme arbeidsplassen. Selskap A, som var tiltalt i saken, var engasjert for å planere og fjerne masse fra et område, og hadde engasjert selskap B til å transportere massene fra arbeidsstedet til en tipp. De to selskapene hadde ikke samordnet HMS-planene sine, og hadde heller ikke utviklet egne HMS-planer for det arbeidet de skulle gjøre i fellesskap.

Arbeidsmiljøloven § 2-2 regulerer arbeidsgiverens plikter overfor andre enn egne arbeidstakere. Paragrafen har slik ordlyd:

«(1) Når andre enn arbeidsgivers egne arbeidstakere, herunder innleide arbeidstakere eller selvstendige, utfører arbeidsoppgaver i tilknytning til arbeidsgivers aktivitet eller innretning, skal arbeidsgiver:
a) sørge for at egen virksomhet er innrettet og egne arbeidstakeres arbeid er ordnet og blir
utført på en slik måte at også andre enn egne arbeidstakere er sikret et fullt forsvarlig
arbeidsmiljø,
b) samarbeide med andre arbeidsgivere for å sikre et fullt forsvarlig arbeidsmiljø,
c) sørge for at innleid arbeidstakers arbeidstid er i samsvar med bestemmelsene i kapittel 10.
(2) Hovedbedriften skal ha ansvaret for samordningen av de enkelte virksomheters helse,- miljø- og sikkerhetsarbeid. Dersom det samtidig sysselsettes mer enn 10 arbeidstakere, og ingen virksomhet kan regnes som hovedbedrift, skal det skriftlig avtales hvem som skal ha ansvaret for samordningen. Kommer slik avtale ikke i stand, skal det meldes til Arbeidstilsynet som bestemmer hvem som skal ha ansvaret for samordningen.
(3) Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av arbeidsgivers plikter etter denne paragraf.»

Dagens regelverk gir ingen definisjon av begrepet «hovedbedrift». Det er heller ikke etablert en forvaltningspraksis for dette gjennom vedtak fra Arbeidstilsynet.

Høyesterett oppsummerer i dommen hva som ligger i uttrykket «hovedbedrift» i avsnitt 29 – 30:

(29) Konklusjonen min er etter dette at det uttrykket "hovedbedrift", slik det er brukt i arbeidsmiljølova § 2-2 andre ledd og utføringsforskrifta § 27-2 femte ledd, viser til ei konkret heilskapsvurdering. Emnet er kven som er nærast til å ha ansvaret for samordninga av HMS-arbeidet. Det er styrande at hovudverksemda har eit samordnande ansvar og at det berre kan vera ei hovudverksemd. Ein må samanlikne dei moglege ansvarlege opp mot kvarandre i lys av kven av dei som har breiast og mest varig eller stabil tilknyting til den samla aktiviteten som skal koordinerast.
(30) Ein kan truleg ikkje stille opp ei heilt uttømande liste over dei ulike elementa i denne samanlikninga. Etter mitt syn er det behov for å sjå på både dei formelle og dei faktiske omstenda. Moglege kontraktsforhold mellom dei ulike arbeidsgjevarane vil kunne gje eit utgangspunkt; typisk vil ein posisjon som underleverandør eller underentreprenør peike mot at verksemda ikkje skal reknast som hovudverksemd. Korleis samlokaliseringa har kome i stand, vil også spela inn. Det same gjeld at berre den eine av verksemdene er stasjonær, eller i alle fall har ei sterkare fysisk tilknyting til arbeidsplassen. Arten og omfanget av dei arbeidsoppgåvene som skal samordnast, vil også kunne vera relevant. Dersom det ligg føre ein etablert praksis i eller for bransjen, vil denne ha vekt.

Høyesterett gir her klart uttrykk for at det kan bare være én hovedbedrift. Og i dommens avsnitt 24 gir Høyesterett uttrykk for at formålet med bestemmelsene er at ansvaret som hovedbedrift ikke kan splittes opp geografisk eller funksjonelt, for da operer man i realiteten med flere hovedbedrifter. Også en rullering av ansvaret mellom de ulike virksomhetene vil være i strid med formålet. Høyesterett åpner likevel opp for at det kan være forhold som legitimerer en endring av hvem som er hovedbedrift, og viser i den anledning til avtaleadgangen i arbeidsmiljølovens § 2-2 andre ledd, andre og tredje punktum.

Når det gjelder å slå fast hvilken virksomhet som er hovedbedriften, uttaler Høyesterett at de virksomhetene som kan være ansvarlige må sammenlignes med hverandre i lys av hvem av dem som har bredest og mest varig tilknytning til den aktiviteten som skal koordineres. Man må se på både de formelle og faktiske omstendighetene, og det kan ikke oppstilles en uttømmende liste over relevante momenter. Høyesterett peker imidlertid på en rekke relevante momenter. Her nevnes eventuelle kontraktsforhold mellom de ulike arbeidsgiverne og hvordan samlokaliseringen har kommet i stand. Det kan også ha betydning om den ene av bedriftene er stasjonær, og har en sterkere fysisk tilknytning til arbeidsplassen enn de andre. Arten og omfanget av de arbeidsoppgavene som skal samordnes, kan også ha betydning. Dersom det foreligger bransjepraksis, vil det være relevant.

Dommen kan leses i sin helhet på lovdata

På Arbeidstilsynets hjemmesider finnes også mer informasjon om hovedbedriftens ansvar for samordning av verne og miljøarbeidet 

Har du spørsmål? Kontakt oss gjerne:

Fant du det du lette etter?

Fant du det du lette etter?

Gi oss gjerne en kommentar i tillegg - hvordan kan vi forbedre oss?

Takk for kommentaren!

Kommentar sendt

Hei!

Hei!

Vil du motta vårt ukentlige nyhetsbrev på e-post?

Avmeldingen er mottatt!

Meld deg på ett oppsummert nyhetsbrev:

 

Meld deg på 1 nyhetsbrev: