(Denne teksten er sist oppdatert 26. mars 2021)
FN har estimert at en tredjedel av all mat som produseres i verden, aldri blir spist. De enorme dimensjonene matsvinnet utgjør, illustreres tydelig ettersom matproduksjon legger beslag på 50 prosent av verdens beboelige landarealer, 70 prosent av ferskvannet og står for 26 prosent av globale klimagassutslipp. Et av FNs bærekraftsmål er at matsvinnet globalt skal halveres innen 2030. Matsvinn omfatter alle nyttbare deler av mat, produsert for mennesker, som enten kastes eller tas ut av matkjeden til andre formål enn menneskeføde, fra tidspunktet når dyr slaktes og planter høstes. Matsvinn omfatter med andre ord kun spiselige deler av mat som kastes, noe som betyr at uspiselige deler som ben, kjerner, skall o.l. ikke er å anse som matsvinn. Matsvinn inkluderer også mat som utnyttes som dyrefôr istedenfor til opprinnelig tiltenkt formål.
I 2019 ble det i Norge kastet mer enn 417 000 tonn spiselig mat. Dette tilsvarer ca. 78 kg per innbygger. Husholdningene kastet over halvparten av dette, etterfulgt av matindustrien med om lag en femtedel og dagligvarehandelen med om lag en sjettedel, serveringsbransjen 7 prosent. Jordbruk, sjømatindustri, og offentlig sektor inngår ikke i disse tallene.
Årsakene til matsvinn er mange. I matindustrien er svinnet knyttet til råvare- og ferdigvarekvaliteter som ikke er optimale til formålet, omlegging eller stopp i produksjonsprosessen og retur fra kunder. Hos grossister og i dagligvarehandelen kastes mat som er gått ut på dato eller har for dårlig kvalitet før den er solgt videre til forbrukeren. Mat glemt i kjøleskapet og gått ut på dato er hovedårsakene til at forbruker kaster mat.
Fra 2015 til 2019 ble matsvinnet i norsk dagligvarehandel, grossist og matindustri (ekskl. fiskeindustri) redusert med 16 400 tonn, hvilket tilsvarer en reduksjon på 4,2 kg per innbygger eller 12 prosent. Dette kommer i tillegg til reduksjonen på 14 prosent som næringen oppnådde mellom 2010 og 2015. Innen 2030 er målet å halvere matsvinnet i Norge, i tråd med både "Bransjeavtalen for reduksjon av matsvinn" og FNs bærekraftmål.
Svinnreduksjonen i dagligvarehandelen er nært relatert til systematisk nedprising av varer med kort holdbarhet, interne rutiner for vareflyt (innkjøp) og kompetanseheving (kunnskap om matsvinn, verktøykasse og råvarer). Men det er viktig å få omsatt maten til full pris. I matindustrien er derfor reduksjonen et resultat av bedre prognoser, samarbeid mellom leddene i verdikjeden og arbeid knyttet til produksjonsplanlegging og interne rutiner. Bedret datagrunnlag og innkjøpsplanlegging er vesentlig for å forebygge matsvinn. Bruk av alternative salgskanaler og donasjon av mat som ikke kan selges til normal pris, har også vært viktige tiltak både i matindustrien og i grossistleddet.
En av hovedårsakene til at matsvinn oppstår i matindustrien, er ofte krav om råvare- og ferdigvarekvalitet fra kunder og forbrukere. For å oppnå bedre vareflyt, utnytte større andel av råvarene og få mer nøyaktige prognoser, er det behov for å ta i bruk ny teknologi som gir en mer forutsigbar og presis produksjon. Økt samarbeid og deling av informasjon mellom råvareprodusenter, matindustri og grossister og dagligvare er viktig
Et avgjørende bidrag til å redusere matsvinnet i husholdningene er å unngå at maten blir kastet mens den ennå er spiselig. Her kreves det god informasjon om hva datomerkingen betyr, og hvilken mat som også kan vurderes spist etter best-før-datoen. Det finnes på markedet indikatorer for tid og temperatur som vil kunne angi den resterende holdbarheten på en mer eksakt måte enn en forhåndsdefinert dato, og flere teknologier er under utvikling. Regelverket for matinformasjon er felles i EU/EØS og tillater ikke per i dag at denne type indikatorer kan brukes som erstatning for datomerking. En regelverksendring for økt fleksibilitet i angivelse av resterende holdbarhetstid vil trolig kunne være et av flere bidrag for å redusere matsvinnet i husholdningen.
Selv om det ikke foreligger noen plukkanalyser av husholdningsavfallet siden 2017, indikerer ikke spørreundersøkelsene knyttet til matsvinnarbeidet noen positiv utvikling med tanke på matkastehyppighet og endrede holdninger blant forbrukerne. Dette viser at matbransjen, sammen med myndighetene, må arbeide for å få ned matsvinnet hos forbrukerne, i tillegg til å redusere eget matsvinn. Dette er et ansvar som ikke bare kan overlates til forbrukerne selv, men som krever innsats i skolene, i matindustrien, hos grossistene og ikke minst hos dagligvarehandelen og i serveringsbransjen.
Tiltak for å forebygge og redusere matsvinn:
- Innføre supplerende holdbarhetsmerking, herunder bruk av ny teknologi
- Styrke arbeidet med optimalisering av emballasje for økt holdbarhet etter åpning
- Bedre informasjon om lagring og bruksområder for produktet
- Øke vektlegging i mat- og helsefagene av matkvalitet og riktig oppbevaring av mat
- Økt samarbeid og deling av data mellom verdikjede leddene
