(Denne siden er sist oppdatert 22. mars 2021)
FN legger til grunn at produksjonen som må til for å gi verdens befolkning nødvendig mat og drikke, utgjør 21–37 prosent av de samlede klimagassutslippene. Samtidig vet vi at oppvarmingen av landoverflaten har økt nesten dobbelt så raskt som den globale gjennomsnittstemperaturen. Klimaendringene forsterker eksisterende belastninger, som forørkning, vannmangel og forringelse av landområder. Dette påvirker matsikkerheten og medfører risiko for menneskers helse og livsgrunnlag, infrastruktur og økosystemers tilstand. FNs klimapanel slår fast at dersom temperaturen øker med fire grader eller mer, vil vi oppleve alvorlige virkninger som kan være irreversible og overstige både naturens og vår egen tilpasningsevne. Mat- og drikkeproduksjonen er dermed både et problem og en løsning for økt bærekraft globalt.
Fremtidens mat må være bærekraftig. De produsentene og leverandørene som kan dokumentere at produksjon av råvarer og innsatsfaktorer, bearbeiding og distribusjon skjer innenfor bærekraftige rammer, vil ha et sterkt konkurransefortrinn. Klima- og miljødimensjonen er av stor betydning. FNs arealrapport fra 2019 har ført til større oppmerksomhet om påvirkningen jordbruket og mat- og drikkenæringen representerer.
FNs organisasjon for mat og landbruk definerer et bærekraftig kosthold som et kosthold som:
- har liten miljømessig påvirkning
- bidrar til mat- og ernæringssikkerhet og til et sunt liv
- beskytter og respekterer biologisk mangfold og økosystemer
- er kulturelt akseptabelt, tilgjengelig, økonomisk rettferdig og rimelig
- er ernæringsmessig adekvat, trygt og sunt
- optimaliserer naturlige og menneskelige ressurser
Norge er et lite land langt i nord, og det bestemmer forutsetningene og ressursgrunnlaget for mat- og drikkeproduksjon. Over hele landet har vi utmark og grasressurser som benyttes til produksjon av kjøtt og meieriprodukter. En stabil husdyrproduksjon er viktig for å kunne utnytte planter som ikke kan spises til dyrefôr. Om lag tre prosent av arealene i Norge er dyrket mark, og en tredjedel av dette arealet kan brukes til å dyrke korn eller grønnsaker. Det er bred politisk enighet om en geografisk fordeling av jordbruksproduksjonen i landet. De arealene som er egnet til produksjon av korn og grønnsaker, skal ikke brukes til beite. Både den biologiske produksjonen og den industrielle bearbeidingen av mat og drikke gir utslipp av klimagasser. I 2019 ble det sluppet ut 50,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter i Norge. Jordbruket sto for 4,4 tonn, og industrien samlet sto for 11,6 millioner tonn av det totale utslippet. I 2018 var utslippet fra næringsmiddelindustrien beregnet til 516 000 tonn. Utslippene fra industrien er nær 42 prosent lavere i 2019 enn i 1990, og det er dette som utgjør den største årsaken til at landets samlede utslipp av CO2-ekvivalenter går ned.
