Vi kan bare håpe at etterspillet etter fjorårets avgiftssjokk har ført til at terskelen for å treffe beslutninger i milliardklassen uten konsekvensanalyser og tilstrekkelig innsikt er høyere enn den var for ett år siden. Når avgiften på alkoholfrie drikkevarer foreslås videreført på et nivå som er vel 40 pst. høyere enn regjeringens opprinnelige forslag for i 2018, har den stigende erkjennelsen av at fjorårets budsjettforlik var en grov feilvurdering, uansett ikke ledet til mer enn et halvveis reparasjonsforsøk.
Det kom flere begrunnelser, og ikke så rent få bortforklaringer, etter budsjettforliket i fjor. Ingen har vel likevel vært i tvil om at formålet var å sikre staten nesten 2 milliarder kroner mer i inntekter i et fullt budsjettår (påløpt inntekt i budsjetterminologien). I dag erkjenner også regjeringen, som nedjusterer inntektene fra drikkevareavgiften med 200 millioner kroner i budsjettet for 2019, at de tok for hardt i. Inntektssvikten som skyldes mindre salg, enn forutsatt, blir kanskje så mye som 1 milliard kroner.
«Det er bra», vil noen si, fordi de tror og mener at målet med avgiftsøkningene var mindre forbruk av brus og godteri. Dersom hensikten var at salget skulle gå ned, burde flertallet kanskje ikke budsjettert med så høye inntekter? Er det dessuten noen som mener at avgiftsøkningene kombinert med økende grensehandel og åpningen for avgiftsfri netthandel, faktisk har ført til lavere konsum av brus og godteri i 2018?
Statistisk sentralbyrås tall viser at grensehandelen har økt. En svensk nettaktør rapporterte før sommeren om omsetningsvekst på 280 pst. i forhold til året før. Norske panteautomater har tatt imot nesten 30 pst. flere svenske brusbokser enn i 2017. Og det trolig mest omfattende folkehelsesamarbeidet mellom myndighetene og næringslivet i noe land er for øvrig satt på hold, fordi tilliten til myndighetene er kraftig svekket.
Tilliten til budsjettprosessen er heller ikke hva den var. «Hjelp, de lager budsjett igjen» skrev Nationen under regjeringens budsjettkonferanse tidlig i 2018. Avisen er ikke den eneste som har vært kritisk. Og EFTAs overvåkingsorgan (ESA) vurderer fortsatt avgiftsøkningene, som bl.a. NHO Mat og Drikke mener er et brudd på EØS-avtalen.
Lavere inntekter enn forutsatt. Folkehelsesamarbeidet svekket. Tilliten til budsjettprosessen redusert, og statsstøtteklage til ESA. Og sist men ikke minst: Svekket konkurransekraft og mindre trygge arbeidsplasser hos mat- og drikkeprodusenter over hele landet, mens et samlet norsk næringsliv føler mindre trygghet for forutsigbarheten i norsk politikk. Finn fem feil!
Vi står overfor et sjeldent eksempel på en mislykket politikk. Nå skal et hurtigarbeidende utvalg vurdere «sukkeravgiftene», og regjeringens plan er å komme tilbake til saken i statsbudsjettet for 2020. Vi får krysse fingrene.
Denne gjestekommentaren sto på trykk i Dagligvarehandelen 27. november 2018