Samarbeid til beste for folkehelse og konkurransekraft

Det kan vi faktisk være stolte av. Og det tok kun et halvt år fra NHO Mat og Drikke lanserte ideen til statsråden og en rekke konsernsjefer kunne sette sine navnetrekk under en ferdig fremforhandlet avtale. I denne typen prosesser er det kort tid.

Nå starter arbeidet med å nå avtalens meget ambisiøse mål. «The proof of the pudding is in the eating», sier man ofte i Storbritannia. En avtale gir i seg selv hverken bedre folkehelse, innovative mat- og drikkeprodukter eller mer lønnsomme bedrifter. Men nå har vi fått en solid plattform for det videre arbeidet.

I møter med europeiske kolleger har det blitt klarere for meg at et avtalefestet og omfattende samarbeid mellom næringslivet og myndighetene om sunnere kosthold både kan virke som en fremmed, og kanskje også skremmende, tanke. Den høye graden av tillit mellom bedrifter og offentlige organer vi tar som en selvfølge i Norge, er ikke i samme grad tilstede i alle andre land.

Intensjonsavtalen om samarbeid for et sunnere kosthold er ikke enestående i norsk sammenheng. Vi har en intensjonsavtale mellom myndigheter og næringsliv om tiltak mot matsvinn. De frivillige avtalene om emballasjehåndtering går langt tilbake i tid. Og avtalen om et inkluderende arbeidsliv har virket i over 15 år.

Selvreguleringsordningen for markedsføring av definerte mat- og drikkeprodukter rettet mot barn kom som et alternativ til forskriftsregulering mens Jonas Gahr Støre var helse- og omsorgsminister, og har gitt gode resultater. «Saltpartnerskapet» fra 2015 er et kraftfullt samarbeid mellom helsemyndighetene og en rekke bedrifter som nå er blitt en del av intensjonsavtalen om sunnere kosthold.

Vi bygger altså på en god tradisjon for at samarbeid både skaper konkurransekraft i bedriftene og bidrar til å realisere politiske mål for samfunnsutviklingen. I bunnen ligger troen på at denne måten å arbeide på gir bedre resultater enn reguleringer og avgifter.

Intensjonsavtalen er en plattform som bygger på noen viktige forutsetninger:

• Arbeidet må være langsiktig og tilnærmingen helhetlig.
• Det er til syvende og sist forbrukernes valg som er avgjørende.
• Bedriftene konkurrerer med hverandre, og skal oppfylle sin del av avtalen gjennom tiltak i egen virksomhet.

Og sist, men ikke minst: Avtalens mål nås bare dersom alle bidrar der de kan. Myndighetene og bedriftene har derfor et felles ansvar for at målene nås. Denne jobben har nå gått over i en ny fase!

Her finner du oppdatert informasjon om intesjonsavtalen - sammen for bedre kosthold

Denne gjestekommentaren sto på trykk i Dagligvarehandelen 28. februar 2017