Mer kunnskap for effektiv klimapolitikk

I Norge har myndighetene satt som mål at utslippene skal reduseres med minst 40 prosent innen 2030, sammenlignet med 1990. Dette målet er meldt inn til FN som Norges forpliktelse, og Regjeringen ønsker å oppfylle klimamålet i samarbeid med EU.

Omlag halvparten av norske utslipp er omfattet av EUs klimakvoteregelverk. Norske kvotepliktige virksomheter deltar fullt ut i dette systemet og bidrar til reduksjoner på samme vilkår som virksomhetene i EU. Norge er i dialog med EU om å inngå en avtale om felles gjennomføring også i ikke-kvotepliktig sektor (transportsektoren (unntatt luftfart), oppvarming av bygg, avfall og jordbruk).

Store deler av mat- og drikkenæringens utslipp faller inn under ikke-kvotepliktig sektor ved at utslipp fra transport og bygg vil omfattes av forpliktelsen. Jordbruket, som leverer råvarer til store deler av næringen, er også en del av ikke-kvotepliktig sektor.

Fossile utslippsreduksjoner fra transport og bygg vil ikke være mer krevende for mat- og drikkenæringen enn for andre næringer, og en samlet verdikjede for matproduksjon har satt seg et ambisiøst mål om at alle fossile utslipp skal være redusert med minst 50 prosent i 2030 og være null i 2050. For vår næring vil utslippsreduksjonene knyttet til råvarene vi får fra jordbruket, og dermed klimaavtrykket for sluttproduktet, være den største utfordringen.

Jordbruket er en nykomling i klimaarbeidet, både globalt og i Norge. Det har så langt ikke vært krav til utslippskutt fra de biologiske produksjonene. Nå skjer utformingen av klimapolitikken for jordbrukssektoren i ekspressfart. Som en relativ fersk sektor i klimasammenheng er dette utfordrende. Kunnskapen på området er delvis ikke-eksisterende, mangelfull og i en tidlig fase. Det jobbes fortsatt med å kartlegge mulige klimatiltak, samtidig som det diskuteres mulige bindende mål for sektoren.

Der andre sektorer har hatt lengre tid på å utforske tiltakene, og ikke minst vurdere effektivitet, gjennomførbarhet, kostnader og hvilke virkemidler som eventuelt kan utløse disse tiltakene, risikerer vi nå at umodne og delvis teoretiske løsninger blir lagt til grunn for sektorens klimakutt.

En mislykket klimapolitikk i jordbrukssektoren kan dessuten føre til karbonlekkasje. Norske mat- og drikkeprodusenter er blant de ledende i verden på klimasmart produksjon. Dersom klimapolitikken i for stor grad reduserer lønnsomheten i produksjonen, vil det føre til at mer av maten som konsumeres er importert fra andre land og at utslippet dermed bare flyttes ut av Norge. Det gir i så fall ikke reell klimaforbedring, i mange tilfeller kan dette også øke utslippet.
EUs endelige klimarammeverk vil også ha også stor betydning for det samlede norske klimaregnskapet. Skogen i Norge binder hvert år tilsvarende halvparten av det norske CO2-utslippet. For svært få andre land i Europa betyr arealbruk og skog så mye for det samlede utslippsregnskapet. Hvordan det europeiske regelverket for bokføringen av utslipp utformes er derfor særdeles viktig for Norge og av stor betydning for gjennomføringen av Norges forpliktelser.

Mat-, drikke- og bionæringen skal redusere utslippene av klimagasser i tråd med Norges nasjonale forpliktelser, men vi må unngå at reduksjonsmålene for ikke-kvotepliktig sektor svekker næringens konkurransekraft overfor utenlandske aktører. Skal vi lykkes med det må vi ta informerte og kunnskapsbaserte valg og beslutninger. Da trengs det mer kunnskap om sammenhenger, tiltak, kostnader og potensial. Samtidig må vi handle raskt for å være med når premissene for EUs klimarammeverk legges.

Denne gjestekommentaren sto på trykk i Dagligvarehandelen tirsdag 25. april 2017