Debatten om konkurranseforholdene i dagligvaresektoren er ikke av ny dato. Den offentlige utredningen Mat, makt og avmakt om styrkeforholdene i verdikjeden ble avlevert allerede i 2011. Diskusjonene har pågått lenger, ofte med til dels svært høy temperatur. I denne perioden har dagligvaremarkedet endret seg. Noen har forsvunnet, andre har kommet til. Mens enkelte aktører er blitt sterkere, er andre svekket og urolige for hva fremtiden bringer.
Det overrasket neppe næringskomiteen at innleggene under høringen fulgte kjente linjer. For komiteens medlemmer må det likevel ha vært utfordrende at vurderingene spriker så mye som de gjør. Noen lurte kanskje på om det var det samme dagligvaremarkedet som ble kommentert?
Er alt mer eller mindre i sin skjønneste orden, slik noen synes å mene? Eller er det et dysfunksjonelt marked, slik andre har hevdet? Hvem skal politikerne lytte til, og hva bør gjøres – om noe?
Den amerikanske tjenestemannen Rufus A. Miles skal ha sagt – fritt oversatt – at hvor jeg står avhenger av hvor jeg sitter. Et råd til politikerne er å ta utgangspunkt i dette når de ulike anbefalingene overveies. Alle vi som ga råd kommer fra et sted og opptrer på vegne av noen.
Organisasjonen jeg snakket for har over 1.800 medlemsbedrifter innenfor mat-, drikke- og bionæringene. Nesten 40.000 personer arbeider i store og små, norske og internasjonale, bedrifter over hele landet som stort sett produserer mat, drikke og innsatsfaktorer til verdikjeden. Bredden er stor, og utfordringene og prioriteringene varierer deretter.
Felles er likevel at produsentene først og fremst opererer i et marked med tre kunder. I meldingen skriver regjeringen at det kan hevdes at dagligvaregrupperingene har en portvoktermakt ved at produsentene er avhengig av å få plass i hyllene for å nå forbrukerne. Denne beskrivelsen kjenner mange seg igjen i. Dagligvaregrupperingene har flere valgmuligheter. De kan velge mellom ulike produsenter i Norge eller i utlandet, siden over to tredjedeler av markedet er åpent for importkonkurranse, eller fortsette satsingen på egne merker, som utgjør over en tredjedel av volumandelene i markedet.
Med gode analyser, men mer uklare oppfølgingspunkter, har regjeringen gitt Stortinget en krevende oppgave. Det avgjørende spørsmålet blir om økt konkurranse, høyere innovasjonsgrad, mer mangfold og flere nyetableringer i dagligvaresektoren til beste for forbrukerne kan oppnås dersom Stortinget slår seg til ro med det som allerede er gjort.
Denne gjestekommentaren sto på trykk i Dagligvarehandelen 17. november 2020
